Kina-fart

Tidlig i 2025 var jeg to måneder ved vårt nasjonale datterselskap i Belgia.
Annet land, annet team, andre rutiner.
Det er nettopp derfor man legger merke til ting der som man for lengst har sluttet å se hjemme.

Ideen kom spontant.
Jeg skrev den raskt ned og pitchet den til mine kolleger.
Etterpå fikk jeg presentere den for et publikum jeg ikke hadde forventet.
Blant tilhørerne satt Wendelin Wiedeking, den tidligere styrelederen i Porsche.

Det handlet om prosessoptimalisering.
Vi vant.

Premien var ikke et diplom.
Premien var en studietur til Kina, sammen med Porsche Consulting.
Oppdraget: finne ut hva «China Speed» egentlig betyr.

Fjorten timers flyreise, seks timers tidsforskjell.
De som lander i Hongkong, er alltid våkne på feil tidspunkt.
Derfor kom den første espressoen ikke fra lobbyen, men fra kofferten – mer om det senere.

Vi hadde to dager før jobben startet.
De utnyttet vi.

Og det var varmt.
Over 30 grader, pluss mer enn 85 prosent luftfuktighet – i april.
Etter ti minutter utendørs er man våt, uansett hva man har på seg.
Derfor er disse to dagene de eneste i denne rapporten hvor jeg ikke går med skjorte.

Man Mo-tempelet i Sheung Wan stammer fra rundt 1847.
Det er viet til to guddommer: Man Cheong for litteratur og Mo Tai for krig.
Fjærpenn og sverd, de to veiene til suksess.
Under taket henger røkelsesspiraler som brenner i to til tre uker.

Dagen etter dro vi til Lantau.
268 trappetrinn fører opp til Tian Tan-Buddhaen.
Figuren er 34 meter høy og sto ferdig i 1993.
Rett overfor ligger Po Lin-klosteret, som har ligget på dette stedet siden 1906.

På toppen henger skyene lavt, og nede ligger havet.
Det var den siste rolige dagen på en stund.

På ettermiddagen dro vi ut til klippekysten i sør.
Man glemmer lett at også dette er en del av denne byen.

Greater Bay Area omfatter Hongkong, Macau og ni byer i Guangdong.
På rundt 56 000 kvadratkilometer bor det over 88 millioner mennesker.
Det er omtrent på størrelse med Kroatia, med flere innbyggere enn Tyskland.

Shenzhen var frem til 1979 et distrikt med rundt 30 000 innbyggere.
I 1980 ble det Kinas første økonomiske spesialsone.
Ved utgangen av 2024 bodde det i underkant av 18 millioner mennesker der.

Man kan se på byen at den er ung.
Nye universiteter, parker som er opplyst om kvelden, og byggeplasser overalt.

Tempoet merkes på småting.
Kaffe, for eksempel, leveres med drone i Shenzhen.
Man bestiller, dronen flyr til hentestasjonen, man taster inn en kode og tar ut koppen.
Dette er ikke lenger et pilotprosjekt, men hverdagskost.

Vi reiste delvis i førerløse biler.
Siden november 2025 har kommersielle robotaxiturer uten sikkerhetssjåfør vært i drift i Guangzhou, Shenzhen og Beijing.
Man setter seg inn bak, og foran dreier rattet seg av seg selv.

Og så var det produsenten av de flyvende taxiene.

Modellen jeg satt i, heter VT35 og ble presentert i oktober 2025.
To seter, åtte meters vingespenn, rundt 200 kilometers rekkevidde.
Åtte propeller løfter den vertikalt, deretter overtar vingene og en skyvepropell.
Det er ikke planlagt med pilot.

Dagene var ganske like.
Stå opp på hotellet, dress på, buss.
Om kvelden det samme i revers.

Innendørs var ikke varmen et problem.
I Shenzhen og Guangzhou er alt nedkjølt – hotell, buss, fabrikkhall, restaurant.
I dress var det overkommelig så lenge man var under tak.

I Foshan besøkte vi en industripark for robotikk.
På tavlen i resepsjonen sto det hva som blir til der: 560 000 kvadratmeter, fem milliarder yuan i investering, sammen med Midea.
Ved siden av sto modellen der alle hallene allerede er på plass.

Det som opptok meg, var ikke tallet.
Men hvor selvfølgelig det er å regne på overgangen mellom modell og ferdig hall.

Noen stasjoner lenger bort plasserte to robotarmer motordeler.
Om og om igjen, alltid på nøyaktig samme sted.
Produsenten kommer fra Guangdong og er børsnotert i Hongkong.

I en annen fabrikk hang en vegg av skjermer i gangen.
Der ble produksjonen vist i sanntid: kapasitetsutnyttelse, takt, feil.
Ikke på fabrikksjefens kontor, men der alle går forbi.

På et av fabrikkområdene var det en egen landingsplass.
En hvit H på asfalten, rett ved innkjøringen.
De som forventer besøk fra luften, planlegger åpenbart for det.

Måltidene inntas ved det runde bordet.
I midten roterer en glassplate, og alle tar det som passerer.
Det er ingen forrett eller hovedrett, alt kommer bare etter tur.

Rommene er ofte private, med egen dør.
Man sitter sammen i to, tre timer.
Den faktiske delen av møtet starter sjelden før andre rett.

Innimellom var det tid for noen skritt gjennom gamlebyen.

Det var én ting jeg la spesielt merke til disse kveldene: hvor raskt beslutninger tas der.
Ikke hektisk.
Men uten den prosessen der en avgjørelse hos oss må modnes i tre uker først.